Varmt, lummert, og herlig sommer.

Valmuene som frøsår seg selv, dukker opp over alt.
Herlige fargeklatter. 

Sommer, dere. Det var vel vinter sist jeg skrev her. Men nå er det sommer. Herlige varme dager, gress mellom tærne, humla suser fortsatt her og der, plantene spruter opp av jorda. Og dagene blir velsigna fri for stress. 

Jeg elsker sommer. For meg er de tre andre årstidene til ære for sommeren. Høsten, da nyter vi fruktene av en god sommer. Vinteren, da forbereder vi oss på den neste. Våren, da gjør vi det siste praktiske, får ting i jorda. Men om sommeren, da lever vi.

Lilje som pynter opp. Har glemt navnet, men den
lystrer ikke uansett. 

Den norske sommeren er som en fantastisk konfektbit når den dukker opp med all sin prakt. Den hærlige overaskelsen. Så søt, så overveldende. Beruser og bergtar oss. Jeg elsker virkelig sommer.

Så hva er det som får meg til å bo her langt mot nord? Med kort sommer og lang, kald vinter. Sammenliget med søreuropa. Hvorfor velger jeg meg ikke et land med sommer hele året?

Kanskje fordi at om man har noe hele tiden, og aldri opplever å savne det, da elsker man det ikke like høyt. For da tar man det som en selvsagt ting. Noe som bare er der.

Nakenfrøgresskaret 'Olga' syntes bedet mitt ble for overfullt.
Det la ut på tokt. Bør kanskje flytte det mens jeg ennå kan. 

Men slik er ikke den norske sommeren. Her forventer vi ikke varme, vi tar ydmykt imot. Vi blir et folk med soltilbedere i de få varme månedene. Skryter uhemmet av det gode været vårt. Eller sørger over sammenhengende regn.

Regn i seg selv er ikke ille. Når jorden roper etter vann, så er regn en velsignelse. Å gå ute i minimalt med klær mens man steller vekstene sine, kjenne dusjvarmt regnvann sildre over kroppen. Når luftfuktigheten like før regnskura er så høg at man like gjerne kunne vært i en badstue.

Opplevelsen av å sysle rundt i en regnvåt hage, kjenne seg i ett med jord og natur, og kjenne at skuldrene senker seg. Det er lykke for meg.